jul 10

Panikkanfall på venteværelset

I går: Det er ingenting som får deg til å føle deg som du er på rett sted, som et fullvoksent panikkanfall på venteværelset til legen. Å sitte på stolen, se på pulsklokken og registrere at pulsen går fra under 100 til 144 slag i minuttet på megakort tid.

Jeg var tidlig ute til timen, og legen var på etterskudd (og ikke mindre på etterskudd etter jeg har fått gulpet ut av meg alt som kan ha skjedd og kan ha ført til det så er og var og skal være…) så jeg fikk meg 15-20 minutters ventetid. Som også var greit, fordi det er kanskje det jeg sliter mest med i forhold til å ta vaksine neste uke. Ventetiden.

(Jeg tror kanskje jeg er den første legen min har vært borti som har hatt angst i forbindelse med å vente i oppreist stilling på vaksinesenteret i 20 minutter, for å si det sånn.)

Jeg hadde med meg en Faxe Kondi – som pleier å gi meg «følelsen» av at jeg får i meg energi og overskudd.

Men: det å få snakke om det roet meg også ned, og når jeg gikk fra legesenteret var jeg sliten, men ikke med samme adrenalin-rushet fra «flight or fight» panikkanfall underveis.

Legen spurte litt om hva som hjalp forrige gang jeg hadde dette. Jeg sa ikke at jeg traff veggen så solid at jeg var sykemeldt i evigheter, for jeg kjenner at jeg ikke er på det stadiet nå. Jeg husker jo også at jeg strikket en del, men det var også mest for å distrahere meg fra mine egne tanker.

Så nå er målet å repetere litt av det: lese bøker, se tv-serier, stresse ned – men også legge inn litt planlagt aktivitet som får gang på pulsen. Men også ta opp igjen dette med bloggingen.

(Jeg plukket også med meg trankapsler hjem, så starter med dem også. Jeg spiser ikke nok fisk, og er egentlig for lite ute i solen, som sikkert heller ikke hjelper på situasjonen.)

jul 08

Bokserie om søsken

Er du en av de som har sett Bridgerton på Netflix, og lest serien? Chloe Liese sin serie om Bergman-søsknene er ikke satt i regency-tidens England, men jeg fikk litt samme følelsen når jeg leste disse tre bøkene som når jeg leste Julia Quinn sin serie om Bridgerton-søskenene.

Som Bridgerton er det mange søsken. Og det kommer da tilsvarende, forhåpentligvis, like mange bøker som det er søsken. I hver bok er det en av søskenene som finner kjærligheten.

Det som kanskje appelerer veldig til meg i denne serien er at (så langt) så har det virkelig vært noe for alle sammen som de strever med. Only when it’s us er første boken, og helten der har mistet hørselen. I andre boken: Always only you, er heltinnen både autist og har rheumatisme. I tredje boken Ever after always, har helten og heltinnen vært gift i nesten 10 år, og har ekteskapsproblemer, og helten har angst.

Det er kanskje ikke typiske kjærlighetsromaner hvor alle er konstant perfekte, men samtidig er det så befriende og underholdende å lese. Det mest irriterende er kanskje at fjerde bok først kommer i september.

Lenke til forfatterens Amazon-side. (Jeg har kjøpt bøkene selv, men klikker du på lenken til Amazon kan det være jeg får noe tilbake. Jeg sier kan, for det har ikke skjedd enda.)

jul 07

Hurra for kroppen og hodet… Eh… (hanging on)

En sarkastisk tittel. Litt av konseptet med å ha denne bloggen er at jeg også kan skrive meg rundt og behandle mine egne tanker, følelser og hendelser. (I tillegg til å ha et sted å spare på oppskrifter, bokanbefalinger og andre ting). Gjennom en selvbiografisk tekst til Nanowrimo, skrev jeg meg ut av utbrenthet/angst/depresjon i 2015. (teksten har forsvunnet i det store datadypet.)

Og siden har jeg jobbet meg oppå igjen. I samråd med leger har vi funnet ut *noe* av det som er galt – og medisinert.

Så situasjonen i 2021 er at periodevis går det helt fint. Og de fine periodene har blitt lenger og lenger med årene.

Men så er det som om hormoner, kroppen og hodet bare finner ut at nå er det på tide å leke litt igjen. Så, fra å ha hatt en veldig lang stund mellom angstanfall/panikkanfall, hadde jeg et voldsomt ett her forleden. Måtte kjøre bilen til siden, legge meg over i passasjersetet og bare vente på at det var ferdig.

Det slo meg helt ut, og tømte meg for alt som var av overskudd. Først uken etter begynte jeg noenlunde å føle meg som meg selv igjen.

Og jeg er ikke der helt enda igjen. Men har litt mer sommerferie å slappe av på.

apr 09

Hertugen av Edinburgh

Jeg var over-gjennomsnittet interessert i de kongelige. Hovedsaklig fra et historie-perspektiv, med seder og skikker som er involvert. Jeg har vært aktiv deltager på internettfora om emnet, og har hatt blogger om emnet.

Det som hovedsaklig stoppet det, var start på fulltidsjobb etter studiene, og at det å være så involvert i et emne, nesten blir en egen jobb i seg selv. Det tar sinnsykt med tid, og for å ha en suksessfull blogg (hvertfall på det tidspunktet) burde det også være bilder.

Anyways. Tilbake til dagens tema. Hertugen av Edinburgh døde i dag, etter sykeleie. Han ble 99 år gammel. Han har vært sånn «grumpy, old man» som jeg personlig har synes har vært en berikelse når man følger de kongelige. Artiklene som kommer ut i dag, som jeg har lest, har vært repeterende, og kanskje ikke alltid helt like nøyaktige som en skulle ønske.

Men det som kanskje har vært mest spennende har vært historien om livet hans. Fordi, bare det å være født inn i en kongelig familie som blir avsatt (1924) (og påsatt (1935), og avsatt(1973)) i seg selv, gjør at du automatisk blir mer interessant for sånne som meg som liker trivia.

(Det følgende er basert på gjennomlesning av diverse biografier som er utgitt om prinsen over de siste årene.)

Prins Philip (eller Philippos som han vel egentlig ble døpt.) ble født på Korfu i 1921. Yngst av fem – nærmeste i flokken var storesøster Sophie som var ca. 7 år eldre – var han ikke gammel før familien måtte flykte fra Hellas. Philip har selv sagt i intervjuer at han ikke snakket mye gresk, og hvis han følte seg som noe, så var det dansk. Bestefaren, kong Georg I av Hellas, var nemlig den danske prins Vilhelm før han ble valgt til konge. (Og fordi det å bli konge i Hellas, selv da, ble forbundet med usikkerhet, ble det bestemt at Vilhelms etterkommere også skulle være prinser/prinsesser av Danmark.)

(Illustrasjonsbildet er fra Glücksburg slott – hvor Christian IX som var prinsens oldefar, kom fra.)

Prins Philip var dermed i arverekkefølgen til den danske tronen. I tillegg til at han, gjennom farmoren, var etterkommer etter Nikolai I av Russland, så var han jo også etterkommer etter dronning Victoria på morssiden. (Mormorens søster, var tsarina Alix av Russland, som ble drept i 1917, og prinsen bidro med DNA til testing av etterlevningene som ble funnet.)

Historiene om hvordan han traff sin kommende kone, forholdet til ungene, og så videre, blir fortalt og gjenfortalt.

Jeg anbefaler flere av bøkene om ham – som en motvekt til det som blir skrevet i avisene. Jeg anbefaler å søke i Biblioteksøk, og å bestille bøkene til henting på ditt lokale folkebibliotek hvis de finnes i bibliotek i Norge. (Lenkene under går til Amazon.co.uk, og hvis du klikker og kjøper kan jeg få en liten provisjon.)

Biografien om hans mor:

Den unge Prins Philip:

Om han og hans kone.

jan 03

Bridgerton

Av og til, når jeg gleder meg til å se en tv-serie, eller lese en bok, utsetter jeg det, når det blir tilgjengelig for meg.

Det er nesten som om jeg ønsker å glede meg lenger over muligheten som ligger i verket, enn virkeligheten i det.

Siden jeg hørte at de skulle filmatisere Julia Quinns serie om Bridgerton-søsknene, har jeg gledet meg og gruet meg. Jeg husker ikke når jeg først leste den første av bøkene om dem – men jeg vet det var bok nummer 2 i serien. Den er en av favorittbøkene mine.

The Duke and I, som er den som er grunnlaget for første sesong av Netflix-serien, leste jeg først senere.

Bridgerton kom på Netflix andre juledag. Og jeg har enda ikke sett den. Så lenge jeg ikke har gjort det, er det nemlig først og fremst bildene jeg har i hodet fra gjennomlesningen som gjelder av rollefigurene. Og uansett hvor god serien er laget, så stemmer det aldri overens med bildene i hodet mitt.

jan 01

Stress : og korleis leve med det / Anne Gunn Halvorsen

Dette er årets første, leste bok. Kanskje den viktigste? Et emne som det kanskje burde være mer fokus på når man kommer som nyutdannet og skal i sin første virkelige jobb!

Kort, enkel å lese og kjempeviktig.

sep 11

Problemer med algoritmene

Irritasjonen når man sjekker Pinterest, og får anbefalinger basert på noe man trykket på. Eller at man får anbefalinger basert på det man klikker på på Amazon. Nyhetene man leser. Vi ender i bobler alle sammen – uten mye innspill utenfra.

Bare får det robotene tror vi vil ha, basert på tidligere trykk, kjøp eller likes.

og ja, fordi jeg ville lese niesen til Trump sin bok, får jeg nå uhorvelig mange anbefalinger om lignende bøker…

men det er grenser for hvor mye jeg vil pine meg selv

jul 29

Bibliotek og lover

Visste du at vi har en folkebibliotekslov i Norge? Det er ganske mange fine ting i den: folkebiblioteket skal være en arena for offentlig samtale og debatt. Men også at bøker og andre medier skal stilles til gratis disposisjon for alle som bor i landet.

Folkebiblioteket skal legge vekt på kvalitet, allsidighet og aktualitet. Når jeg kjøper inn bøker til biblioteket, tenker jeg litt på dette. Det kan fort vært enkelt å kjøpe inn det jeg vet blir lånt ut mange ganger. Det som vil gi utslag i statistikken. Det folk forteller meg at de ønsker at jeg kjøper inn.

Men da forsvinner mangfoldet, og allsidigheten i samlingen. Da mister vi kanskje muligheten til å plutselig oppdage noe ukjent som treffer oss?

Kulturrådets innkjøpsordninger for norsk litteratur gjør at biblioteket får tilgang til annen litteratur enn bare det de innkjøpsansvarlige på biblioteket kjøper inn. Det kvalitetsvurderes på sentralt hold.

Samtidig, for å få disse gratis bøkene (for bibliotekene) skal det formidles aktivt.

Og da må man kjenne det man har. I de færreste bibliotek er det å lese bøker noe man som ansatt får betalt for å gjøre – som jo egentlig er helt på trynet.

Jeg hadde nok ikke kjøpt inn denne boken av Ragnar Hovland selv – etter en traumatisk opplevelse med Mercedes på ungdomsskolen… Men når den var på hyllen, og jeg har lest den (og likt den) vil jeg jo anbefale den videre til besøkende.

jul 14

Hjemmelaget hylleblomstsaft

Hylleblomstsaft har alltid fremstått som noe eksotisk – noe dansk, for meg. Så fant jeg ut at folk i Norge faktisk lager dette selv.

Og i fjor fant jeg ut at foreldrene mine mente at de kanskje hadde hylleblomst-tre i hagen.

I år fant jeg det.

Kanskje verdens mest yndige blomster.

Jeg strippet treet for de blomstene som var igjen. Og ved hjelp av Mette Blomsterbergs oppskrift på NRK, fikk jeg også laget hylleblomstsaft hjemme.

Det ferdige produktet.

Det tar tid. (Dog, mest med venting på at det skal få trukket ferdig i kjøleskapet.)

Det er verdt tiden. Det ferdige resultatet smaker akkurat som det jeg har kjøpt i Danmark tidligere. En tremenning av meg mente det smakte akkurat som hennes barndoms hylleblomstsaft. (Og finnes det bedre kompliment?)